RIST startet ikke som en plan.

Det startet som en samtale mellom Raymond Andersen og Ken Ayres — ideer, frustrasjoner, spørsmål. Nesten som en spøk.

Så begynte folk å lese.

Og bli værende.

Da forstod vi at dette ikke lenger var tilfeldig.

Vi så noe skje.

Unge mennesker — spesielt unge gutter — mister identiteten sin.
Forveksler distraksjon med mening.
Forveksler komfort med fremgang.
Forveksler støy med retning.

De mates med rask underholdning time etter time.
Endeløs scrolling.
Endeløs stimulering.
Endeløs reklame som selger image i stedet for å bygge karakter.

Ingen kaller det hjernevask.

Men konstant distraksjon former mennesker.

Og den former en hel generasjon.

Noen trenger terapi.
Noen gjør det ikke.
Noen er late.
Noen er fortapt.
Noen drukner i stillhet.

Mange roper etter retning — selv om det viser seg som sinne, apati eller arroganse.

Vårt mål er enkelt:

Å bygge noe mellom lesing og terapi.

Ikke klinisk.
Ikke motivasjonshype.
Ikke myk trøst.

Men klarhet.

Et sted hvor ansvar ikke er giftig.
Hvor styrke ikke er aggresjon.
Hvor sårbarhet ikke er svakhet.
Hvor selvmedlidenhet utfordres.
Hvor vekst forventes.

Selvmordstallene fortsetter å stige hvert år.

Vi kjenner mennesker som har mistet noen.

Det fjerner teori fra samtalen.

Stillhet dreper.
Håpløshet sprer seg.
Distraksjon bedøver.

Vi nektet å overse det.

Det er derfor vi begynte å skrive.

Vi påstår ikke at vi har alle svarene.

Vi skriver det vi ser.
Vi utfordrer det som virker destruktivt.
Vi nekter å kalle dysfunksjon normalt.

Og vi fortsetter å lete.

Den egentlige grunnen til at RIST finnes er enkel:

Hvis én person leser noe her og bestemmer seg for å endre retning —
slutte å drive,
slutte å bedøve,
ta kontakt,
ta ansvar —

da betyr dette noe.

Hvis vi når én ensom, sårbar person,

er det verdt det.

RIST er lite.

Men lite, ærlig arbeid vokser.

Og klarhet vil alltid overleve støy.

Dette handler ikke om popularitet.
Det handler om påvirkning.

Med vennlig hilsen,
Raymond Andersen

Enter your text here...