Apatien er en dør — og helvete står på den andre siden

3 min

Det finnes et øyeblikk hvor et menneske slutter å bry seg. Det ser sjelden dramatisk ut. Ingen eksplosjon, ingen sammenbrudd, ingen høye rop. Det er stille. Det er lyset inni deg som dempes litt etter litt. Du trekker deg tilbake. Du slutter å forklare deg. Du setter deg på vent, og du overbeviser deg selv om at det er tryggere å ikke føle noe i det hele tatt.

Og verden applauderer det.
«Chill.»
«Ta det rolig.»
«Ikke ta ting så personlig.»
«Bare gi faen.»

Men apati er ikke ro. Det er ikke visdom. Det er ikke fred. Det er en åpen dør. Og på den andre siden av den døren finnes en versjon av livet ditt som det er svært vanskelig å komme tilbake fra.

Slik kommer man dit:

1. Du bedøver den lille smerten

Du begynner å overse de små sårene. Ensomheten. Skuffelsene. De små svikene mot deg selv. Du sier: «Det spiller ingen rolle.»
Men smerte er varsling. Når du slår av alarmen, merker du ikke brannen før huset allerede brenner.

2. Standardene dine råtner

Du slutter å ta vare på kropp, rom, døgnrytme, verdighet. Ikke fordi du er opprørsk, men fordi du er sliten. Det som før holdt deg samlet begynner å forvitre, millimeter for millimeter.

3. Du driver inn i feil liv

Ikke feil mennesker — feil liv.
Du havner rundt andre som også har gitt opp, som også later som om alt er greit, som også smiler mens de synker. Apati finner alltid selskap.

4. Ønskene dine slukner

Det du en gang ville — et meningsfullt liv, klare tanker, mennesker som virkelig ser deg — føles plutselig fjernt, nesten flaut. Du slutter å ønske, fordi ønsket minner deg om hvor du ikke er.

5. Du lyver for deg selv

«Jeg er bare sliten.»
«Dette går over.»
«Det er bare sånn det er nå.»
Men hver liten løgn er ett steg lenger bort fra deg selv.

6. Du begynner å foretrekke tomheten

Stillheten virker lettere enn innsatsen. Du begynner å tro at det er tryggere å ikke bry seg, enn å bli skuffet. På dette tidspunktet står døren åpen.

7. Du går gjennom den

Helvete er ikke ild og skrik.
Helvete er et liv hvor ingenting betyr noe.
Hvor du ser deg selv forsvinne og ikke en gang klarer å bry deg.

Dette er punktet uten jubel, uten dramatikk, uten markering. Det bare skjer.

Og her er det folk ikke vil høre:

Når du først har gått gjennom den døren, er veien tilbake lang. År, ofte. Og mange kommer aldri tilbake. Ikke fordi de er svake — men fordi apati etter hvert føles naturlig. Det blir hjemmet. Og når helvete begynner å føles som hjemme, blir det skummelt lett å bli der.

Folk går seg vill.
Stille.
Uten at noen merker det.
Uten at noen stopper dem.

Så hvis du i det hele tatt merker noe inni deg som sier: Dette er ikke riktig — da er du ikke borte. Ikke ennå. Det finnes fortsatt en rest av deg som husker. Som vil leve.

Og det holder for nå.

Ikke prøv å fikse hele livet. Ikke prøv å bli den du var. Begynn med én liten handling som viser at du fremdeles finnes:

• Drikk et glass vann.

• Gå ut i to minutter.

• Rydd én flate.

• Send én melding til noen du stoler på.

• Skriv én ærlig setning i en notatbok.

Dette er ikke selvhjelp.
Dette er tilbakekomst-signaler.
Det er din hånd som sakte drar døren igjen.

Du trenger ikke å være motivert.
Du trenger bare å nekte å forsvinne.

Helvete venter.

Men det gjør du også.

Og du er ikke ferdig her.

Raymond og Ken