BOYS FROM THE HILL: DEL EN (Nye blogg norsk)

 Ørkener

Det finnes en bakke i alle byer. Kanskje den er ekte, kanskje ikke. Det er stedet guttene samles etter at de har sluttet å tro at det finnes en framtid for dem. Du har sett dem—hetter trukket over hodet, blikket tomt, noe som brenner bak stillheten.

Disse guttene er ikke onde. De er ikke tapte saker. Men de driver bort—fort. Ingen forventer noe av dem, så de slutter å forvente noe av seg selv. Noen forsvinner. Noen kjemper. Noen drukner i problemer som spiser opp årene av livet.

Dette handler om dem. Guttene fra bakken. De vi sluttet å se. De vi av og til var selv.

Her er syv ting vi ikke snakker om—men burde.

1. Verden ga opp på dem først

Før de ga opp, ga verden opp på dem. Lærere så dem som problemer, ikke mennesker. Foreldre var til stede, men ikke nærværende. Samfunnet tilbød skjermer og slagord, ikke veiledning eller ekte oppmuntring. Meldingen var klar: Du betyr ingenting. Til slutt trodde de på det.

2. De bærer på en raseri de ikke kan sette ord på

Det er ikke alltid høyt. Ofte er det kaldt. En stille, begravd vrede. Mot fedre som ikke var der. Mot liv som føles for små. Mot seg selv, mest av alt. De slår ut, eller lukker seg inne. De kjemper mot autoriteter, eller mot hverandre. Men mest av alt prøver de bare å kjenne noe.

3. De har ingen overgangsriter

Hvor er prøvelsene som sier at en gutt blir til mann? Ikke pokaler. Ikke fester. Noe ekte. Noe hardt. De fleste driver inn i voksenlivet uten overgang—bare flere regninger, mer nummenhet, flere flukter. Ingen oppmuntret dem til å reise seg. Så de forble der det var lett å falle.

4. De lever i en tåke av avhengighet og unnvikelse

Vape. Hasj. Piller. Pornografi. Spill. Hva som helst for å drepe stillheten. Hva som helst for å gjøre nettene kortere og morgenen tåket. Vi kaller det lathet. Det er det ikke. Det er smertelindring. Bedøvelse for liv de ikke vet hvordan de skal leve—og ingen oppmuntret dem til å prøve.

5. De lengter etter sannhet, ikke trøst

De sier det ikke høyt, men de sulter etter at noen skal fortelle dem sannheten. Ikke sukkerlokk den. Ikke rope den. Bare si den—med ærlighet og respekt. Ekte sannhet er oppmuntring—fordi det sier: Jeg tror du kan klare dette. Jeg tror du er i stand til mer.

6. De skjuler hvor mye de fortsatt bryr seg

Tror du de ikke bryr seg? Se nærmere. Den sinne, den sarkasme, den sammenkrøkte holdningen—det er all rustning. Under ligger det fortsatt et lite håp. Drømmer de ikke våger å innrømme. Ikke en gang for seg selv. Det som knuser dem, er tanken om at ingen ser det—eller enda verre, at ingen noen gang oppmuntret det.

7. Noen kommer aldri tilbake

La oss ikke late som noe annet. Noen gutter kommer aldri ned fra bakken. Overdose. Fengslet. Forsvunnet. Systemet er for tregt. Kjærligheten var ikke sterk nok. Oppmuntringen kom for sent. De løp for langt. Og vi kjenner tapet, selv om vi ikke sier det høyt. Fordi vi vet—vi kunne vært dem. Eller er det fortsatt.

Avslutning: Se dem før det er for sent

Du redder ikke en gutt med slagord eller medlidenhet. Du redder ham ved å se ham—klart. Ved å kalle ham til noe mer. Ved å nekte å gi opp.

Guttene fra bakken er ikke borte. De venter—på mening. På noen som tror på dem. På en grunn til å klatre ned.

Noen vil ikke. Men noen vil. Og det er nok til å fortsette å prøve.

Raymond og Ken