Den skjulte trøsten i elendigheten

                                                Den skjulte trøsten i elendigheten

"Lesetid: 3 min "Du er ikke fri før du slutter å elske din egen lidelse"

Advarsel: Dette innlegget er ikke for alle. Hvis du er ute etter enkle svar eller trøstende ord, er dette

kanskje ikke for deg. Men hvis du er klar for å konfrontere sannheten om dine egne utfordringer, så

kan du forsette å lese.

Introduksjon: De fleste som snakker om sine problemer, ønsker ikke egentlig å bli fri. De har funn-

et en slags syk trøst i elendigheten sin. De snakker om angst,tretthet,uro—igjen og igjen—fordi det

gir dem en identitet,en unnskyldning og trygg havn. De beskytter sin egen lidelse,som om den var

noe verdifullt. Det er ikke helbredelse de søker. Det er bekreftelse på at det er greit å forbli ødelagt.

Her er sannheten:

1 Elendigheten gir en grunn til å slippe å prøve

Så lenge livet er " for vanskelig" trenger du ikke gjøre noe med det. Du kan si " jeg er for ødelagt"

og bli sittende. Du trenger ikke ta risikoer. Du trenger ikke møte livet og de krav. Å gi opp gir en

form for ro---en dødelig ro. Men uten bevegelse fremover, råtner du i stillstand.

2 Smerten brukes som et skjold mot livets krav

Når du hele tiden forteller deg selv og andre at du har angst, er tom, er utmattet , slipper du kravene,

fra omverdenen. Ingen forventer noe stort av deg hvis du er syk nok. Smerten blir en rustning. Den

beskytter deg mot kritikk, mot skuffelser—men den stenger deg også ute fra alt som kunne gjørt

deg sterkere.Jo lengre du bærer skjoldet, jo tyngre blir det.

3 De søker trøst, ikke forandring

Når mange snakker om problemene sine, er de ikke ute etter løsninger. De er ute etter å høre at det

er greit å bli værende der de er. De vil bekreftes i sin egen hjelpeløshet, ikke utfordres til å vokse.

Trøst føles godt i øyeblikket, men den sementerer lidelsen hvis den ikke følges av krav til handling

4 Offerrollen føles tryggere enn ansvar

Å bære ansvar krever mot. Det krever vilje til å mislykkes, reise seg og prøve igjen. Å være et offer

krever ingenting. Det fritar deg for skyld. Det gjør livet mindre skremmende, men også uutholdelig

i lengden. Jo lenger du gjemmer deg i offerrollen, jo mindre kraft har du til å leve.

5 De blir avhengige av elendigheten sin

Mennesker kan bli like avhengige av lidelse som av alkohol eller narkotika. Smerten gir dem iden--

titet, en grunn til å få oppmerksomhet, en unnskyldning for å slippe å endre seg. Men det er en forr--

ædersk trøst. Den spiser deg opp innenfra. Lidelse som får vokse uten motstand, blir en sykdom i

sjelen.

6 Å snakke er blitt en erstatning for å handle

De føles meningsfullt å sette ord på problemene sine. Det gir en illusjon av bevegelse. Men ord uten

handling er verdiløse. Å snakke kan faktisk gjøre problemet større hvis det ikke følges av endring.

Lidelsen får mer plass, mer oppmerksomhet, mer makt over deg for hver gang du gjentar den uten

å handle.

7 De saboterer seg selv for å kunne bli værende i elendigheten

Når muligheter til å bryte ut dukker opp,snur de seg bort. De finner unnskyldninger: "Det passer

ikke nå" "Jeg er ikke klar", "jeg har det for tungt". De frykter ikke lidelsen—de frykter endringen.

For i det øyeblikket de forlater elendigheten, finnes det ingen flere unnskyldninger igjen. Da må de

møte livet på ordentlig.

Avslutning

Lidelsen kan bli en venn. Den kan viske deg i øret at det er tryggere å bli liggende. Den kan over--

bevise deg om at du er modig fordi du utholder elendighet—når du egentlig flykter fra livet. Men

lidelsen bryr seg ikke om deg. Den vil sluke deg hvis du lar den. Hvis du vil noe annet, må du slutte

å finne trøst i din egen ødeleggelse. Ingen vil redde deg. Du må reise deg selv—eller bli liggende

der du er..

" Ingen kommer for å redde deg. Velg selv om du vil reise deg—eller råtne der du ligger."

Skrevet av Ken Ayres og Raymond Andersen "Del med noen som trenger å lese dette"