Det vi løper fra forfølger oss – det vi møter forandrer oss (Unngåelse )

 3 min lestid

Det finnes en løgn vi lærer tidlig:
At hvis vi ignorerer noe lenge nok, vil det forsvinne.
At hvis vi holder oss travle, positive, funksjonelle – så er vi trygge.

Det er ikke sant.

Det du løper fra, vokser i skyggene.
Det finner deg når du er sliten.
Det kommer om natten.
Det setter seg i kroppen.
Og en dag banker det ikke lenger – det bryter seg inn.

Dette er ikke en tekst for alle.
Dette er for deg som kjenner at noe følger etter deg.
For deg som er lei av å late som.
For deg som er ferdig med trøst uten sannhet.

1. Flukt er ikke nøytral – den har en pris

Å løpe fra smerte er ikke et tomrom.
Det er en aktiv handling.
Hver gang du skyver noe unna, legger du det på regnskapet.
Og renter løper.

Du kan løpe inn i arbeid.
Inn i skjermer.
Inn i relasjoner.
Inn i rus, trening, porno, åndelighet, selvforbedring.

Det ser forskjellig ut, men mekanismen er den samme:
Ikke her. Ikke nå. Ikke meg.

Problemet er dette:
Smerten forsvinner ikke. Den venter.

2. Det du unngår, former deg mer enn det du møter

Det du nekter å se, begynner å styre deg.
Valgene dine blir defensive.
Livets retning snevres inn.

Du blir ikke den du kunne blitt.
Du blir den som ikke våger.

Og langsomt – nesten umerkelig –
blir hele livet bygget rundt å unngå én ting.

3. Mot er ikke fravær av frykt – det er viljen til å stå i den

Å møte det du frykter er ikke heroisk.
Det er ikke inspirerende.
Det er ikke Instagram-vennlig.

Det er stille.
Skittent.
Ensommelig.

Men det er ekte.

Forandring skjer ikke når du føler deg klar.
Den skjer når du er villig til å bli sett – også av deg selv.

4. Mange vil støtte deg i flukten – få vil støtte deg i konfrontasjonen

Verden belønner mestring.
Ikke sannhet.

Folk klapper når du "fungerer".
Ikke når du stopper opp og sier:
Dette går ikke lenger.

Derfor føles det ofte ensomt å gjøre det rette.
Men ensomhet i sannhet er mindre ødeleggende
enn fellesskap i løgn.

5. Å møte smerte er ikke å romantisere den

Dette handler ikke om å dyrke traumer.
Eller grave uten grenser.

Det handler om noe langt enklere – og langt vanskeligere:
Å slutte å lyve for seg selv.

Å si:
Dette skjedde.
Dette gjør vondt.
Dette preger meg.

Og så stå i det – uten å flykte.

6. Forvandling er sjelden spektakulær

Den skjer ikke i store øyeblikk.
Den skjer i små, ubehagelige valg:

Å bli i en samtale du vil rømme fra.
Å kjenne etter i stedet for å bedøve.
Å ta ansvar uten å piske deg selv.

Det er der livet endrer retning.

7. Hvis du tar med deg én ting

Det du løper fra vil ikke slippe deg.
Men det du møter, mister makten over deg.

Avslutning

Dette er ikke en oppfordring til å være sterk.
Det er en invitasjon til å være ærlig.

For styrke uten sannhet er bare kontroll.
Og kontroll holder ikke i lengden.

Hvis 2026 skal bety noe annet enn enda et år med applaus,
må noen av oss slutte å løpe.

Før vi avslutter her:
Husk å være snill. Det kan hjelpe noen mer enn du aner.

Beste hilsener
Raymond og Ken