ÅPNING — DER MASKEN SPREKKER OG SANNHETEN SLIPPER UT

Se nøye på en som drikker for mye.
Ikke på flasken, ikke på vitsene, ikke på bråket rundt.
Se under overflaten.

Se på øyeblikket rett etter latteren dør.
Se på stillheten mellom slurkene.
Se på blikket som sier: «Ikke se for nøye, vær så snill.»

For sannheten er denne:

Det er en patetisk sminke for en "god" kveld.

Ikke patetisk fordi personen er det —
men fordi livet en gang skadet dem så dypt
at de lærte å skjule alt bak støy og nummenhet.

Folk tror avhengighet begynner med flasken.
Det gjør det ikke.
Avhengighet begynner i barndommen.
I minner som aldri ble mykere.
I netter der et barn måtte overleve mer enn det skulle.

Og når et gammelt sår fra barndommen blir trigget,
husk dette:

Det er helt normalt å reagere på gamle sår.

Hvis du ikke reagerte, ville det vært unormalt.
Reaksjonen din er menneskelig, ikke svak.**

For når traumer trigges,
handler du ikke etter alderen din —
du handler etter alderen der såret ble skapt.

Den voksne forsvinner.
Barnet kommer frem.

Og avhengigheten?
Det er bare forsøket på å roe barnet som fortsatt har vondt.

Her er sju sannheter alle burde vite.

1. Avhengighet begynner når et barn lærer at følelser er farlige.

Når gråt blir straffet,
når behov blir ignorert,
når stemmen blir stilnet —

lærer kroppen én ting:
«Det er farlig å føle.»

Dette er ikke unormal reaksjon.
Det er normal overlevelse.

2. Gåturene hjem fra skolen lærte mer om avhengighet enn voksenlivet noen gang gjorde.

Noen barn går sakte hjem,
med frykt i beina.

De vet aldri hvilket hjem de kommer til.

Og når de drikker som voksne,
er det ikke fest —
det er medisin.

Å reagere på gamle minner er normalt.
Alle ville gjort det.

3. Noen sår fryser i tid — de blir ikke eldre, de bare venter.

Når en voksen faller sammen over en liten ting,
kaller folk det overreaksjon.

Men det er ikke overreaksjon.
Det er overhukommelse.

Såret husker mer enn du vil.

Reaksjonen din er normal.
Helt forståelig.

4. Avhengighet er ikke flukt — det er repetisjon av barndommens eneste verktøy.

Barn gjemmer seg.
Voksne drikker.
Samme sår.
Samme impuls.

Dette er ikke svakhet.
Dette er menneskelighet.

5. Åsen er full av voksne med barnesår i lommene.

Boys from the Hill ble aldri helt voksne.
De bar barndommens stillhet inn i voksenlivet.

De roper høyt fordi stillhet er skremmende.
De drikker for å holde minnene unna.
De samles fordi ensomhet føles som barndommen om igjen.

Dette er normale reaksjoner på unormale oppvekster.

6. Avhengighet er et ønske — et ønske om hvile, trygghet og barndommen du aldri fikk.

Folk tror avhengige søker nytelse.
Nei.
De søker:

• ro,

• stillhet,

• et øyeblikk uten frykt,

• et avbrekk fra minnene.

Det er ikke unormalt.
Det er menneskelig.

7. Avhengighet blir farlig først når vi ignorerer det opprinnelige såret.

Folk skylder på flasken.
På stoffet.
På personen.

Men såret?
Ingen ser på det.

Likevel er det årsaken til alt.

Å reagere er normalt.
Å bære det alene er det som ødelegger.

AVSLUTNING — DICKENS-ØYEBLIKKET

I hver Dickens-historie kommer øyeblikket
hvor den skjulte smerten ikke lenger kan skjules,
og leseren forstår:

De var aldri svake.
De var såret.

Avhengighet begynner ikke med flasken.
Det begynner i barndommen som lærte deg å overleve.

Reaksjonene dine er ikke unormale —
de er bevis på at du har levd gjennom noe ekte.

Du kan ta av masken nå.
Du kan føle igjen.
Du kan reagere.

Det betyr bare at du er menneske.

Takk for at du leste.
Hvis dette traff deg på noen måte,
er jeg glad for at du var her.

Vennlig hilsen
Raymond og Ken

Jeg dømmer ingen i denne situasjonen, og jeg ser ikke ned på mennesker som drikker.
På ingen måte.
Jeg har selv vært en stordrikker — jeg har vært helt nede, og heldigvis kom jeg tilbake.

Det vi prøver å gjøre her er enkelt:
å hjelpe noen til å forstå at avhengighet ikke venter.
Den tar alt fra deg hvis den ikke blir behandlet.

Så vær så snill — snakk med noen.
En lege.
En psykisk helsearbeider.
En sykepleier.
En venn.
Et sykehus.
Hvem som helst.

Bare ikke sitt alene med det.
Det finnes hjelp, og det finnes håp. Ken