Del I – Løgnen som styrer

Frykt skriker ikke.
Den tolker.
Den omorganiserer virkeligheten til tilbaketrekning føles moralsk og stillstand føles klokt.

Ulven står der den alltid har stått.
Det er frykten som bøyer kne først.

1. Frykt er vilje trent til å bøye seg

Frykt er ikke svakhet – det er disiplin vendt innover.
Den lærer nervesystemet lydighet lenge før faren kommer.
Kroppen lærer overgivelse raskere enn sannhet.

2. Frykt benekter ikke fare – den helliggjør den

Fare er virkelig.
Frykt gjør den hellig.
Urørlig.
Udiskuterbar.
Ulven blir mer enn et dyr – den blir en dom.

3. Frykt overlever gjennom utsettelse

Frykt sier sjelden nei.
Den sier senere.
Senere blir et helt liv.
Potensial blir ikke ødelagt – det blir arkivert.

4. Frykt forvandler ydmykhet til underkastelse

«Jeg er bare realistisk.»
Nei – du er trent.
Ydmykhet bøyer seg for sannhet.
Frykt bøyer seg for sannsynlighet og kaller det klokskap.

5. Frykt hater form, elsker uklarhet

En tydelig fiende kan konfronteres.
En diffus frykt kan ikke.
Frykt forblir mektig ved å forbli udefinert.

6. Frykt vender tanken mot seg selv

Fornuften blir aktor.
Fantasi blir bevis.
Dommen er alltid den samme: Ikke beveg deg.

7. Frykt er sterkest der selvet er svakest

Der det ikke finnes et klart «jeg må», fyller frykten tomrommet med «du kan ikke».
Ulven lever av nøling.

Avslutning – Del I

Frykt trenger ikke at du tror på den.
Bare at du adlyder den stille.

Den gjør ulven større enn den er for at du aldri skal stille det forbudte spørsmålet:

Hva skjer hvis jeg går frem likevel?

Det spørsmålet markerer begynnelsen på fare —
ikke fra ulven,
men fra frykten selv.

Vi håper denne bloggen hjelper deg å slutte å mate ulven.
Med vennlig hilsen,
Raymond og Ken