ModigJuni: Den første stegen er alltid den lengste

       ModigJuni: Den første stegen er alltid den lengste

Det er dager du våkner og allerede føler at du har tapt. Eller kanskje du ikke våkner i det hele tatt – du åpner bare øynene og kjenner på tyngden, tåken, tomheten. Og du ligger der, usikker på hvor lenge det har gått siden du sist beveget deg, sist brydde deg, sist følte noe du kunne sette navn på.

Dette handler ikke om tristhet som forsvinner med en tur eller et bad eller en takknemlighetsdagbok. Dette handler om smerten som bare sitter i brystet. Den lave summingen av «hva er poenget?» som følger deg fra rom til rom. Dette handler om depresjon. Angst. Utmattelse. Frykt. Tyngden av å være menneske når alt føles for mye og ikke nok, samtidig.

Og nei, jeg skal ikke fortelle deg å tenke positivt. Jeg er ikke her for å si at du skal smile mer eller «bare kom deg opp og gå en tur». Det er ikke dette rommet. Det er ikke ModigJuni.

Det jeg vil si er dette: den første stegen er alltid den lengste. Den mest smertefulle. Den mest umulige. Den er ikke romantisk eller kraftfull eller filmatisk. Den er stygg. Stille. Noen ganger usynlig for andre. Men den betyr noe.

Det kan se ut som å sette seg opp i sengen etter timer med å ligge. Det kan være å drikke vann selv om du ikke bryr deg om du er dehydrert. Det kan være å pusse tennene ikke fordi du føler deg motivert, men fordi munnen smaker som om du ikke har gjort det. Det kan være å bare ta på rene sokker. Bare det.

Ingen klapper for den stegen. Ingen poster om det. Men den stegen? Den er alt.

Du trenger ikke en stor plan. Du trenger ikke 30-dagers mål eller 90-dagers omveltninger. Du trenger bare i dag. Denne pusten. Denne tomme bevegelsen.

Jeg vet at noen dager er det lettere å gjøre ingenting. Og kanskje det er det du har gjort – ingenting. Ikke fordi du er lat, men fordi sinnet ditt har vært i krig og kroppen din er sliten av å bære vekten. Det er ikke nederlag. Det er overlevelse. Og overlevelse er rotete.

Men likevel, selv i rotet, venter den første stegen på deg. Den stille handlingen av opprør mot mørket. Hviskingen som sier: «Kanskje jeg bare prøver.» Ikke for alltid. Bare nå.

Så nei, livet er ikke lett. Hvem sa at det skulle være? Men her er du. Leser dette. Puster. Holder fast, selv om det bare er med en tråd. Den tråden er styrke. Det er motstandskraft.

Du trenger ikke å føle deg bra. Du trenger ikke å føle noe. Bare fortsett å rekke ut etter neste lille bevegelse – uansett hvordan det ser ut for deg.

Du er ikke alene i dette.

Denne mandagen, som hver mandag, er for de som føler at de er bak før dagen i det hele tatt har startet. De som prøver – sakte, stille – å ta den første stegen, selv om de ikke tror på det ennå.

Det er derfor dette rommet eksisterer. ModigJuni handler ikke om perfekte liv eller enkle svar. Det handler om den stille motet det tar å prøve igjen.

Og du gjør allerede det.

Det var den første stegen.

Dere gjør en fantastisk jobb – fortsett slik!

Jeg ser dere. Jeg ser innsatsen, selv når den er stille. Jeg ser små skritt, selv når de føles som milepæler. Jeg ser at dere kjemper, selv når det ikke er synlig for andre.

Det er ikke alltid lett å tro på seg selv, spesielt når verden føles tung. Men hver dag dere står opp, hver gang dere prøver, er en seier. Det er bevis på styrke, mot og vilje til å fortsette, selv når alt annet virker usikkert.

Så vit dette: Dere gjør en fantastisk jobb. Fortsett slik. Ikke fordi det er lett, men fordi det er ekte. Fordi dere er ekte.

Hilsen Raymond og Ken