MODIGMANDAG — Vi Trenger Alle Oppmuntring

Det er flere mennesker som roper etter oppmuntring enn vi tror.
Ikke høyt.
Ikke på måter som er lette å oppdage.

De roper ved å bli stille.
Ved å trekke seg unna.
Ved å fortsette, mens kreftene sakte tappes.

Mange trenger ikke råd.
De trenger ikke løsninger eller forklaringer.
De trenger å vite at de ikke er usynlige.

Noen ganger er alt et menneske har igjen håpet om at noen skal si noe —
én ærlig setning som forteller at de blir sett, at de betyr noe, at de bør fortsette.

Oppmuntring er ikke svakhet.
Det er ikke smiger.
Det er anerkjennelse.

Noen få ord, sagt i rett øyeblikk, kan bryte gjennom fortvilelse.
De kan gi fotfeste til noen som er nær ved å gi opp.
De kan minne et slitent sinn på at det ikke bærer alt alene.

Du vet sjelden hvor nær kanten et annet menneske står.
Derfor bør oppmuntring aldri utsettes.

Og hvis det er du som roper stille —
la dette være sagt tydelig:

Du er ikke svak fordi du trenger oppmuntring.
Du er menneskelig.

Bli.
Fortsett.
Dette øyeblikket er ikke hele historien.

Og hvis du får muligheten denne uken — si ordene.
Ikke hold dem tilbake.

Mange roper.
Noen ganger er oppmuntring det eneste som står mellom et menneske og sammenbrudd.

Beste hilsener
Raymond og Ken