Vi applauderer. De dør

  Folk dør i systemer som gratulerer seg selv.

Vi applauderer bevissthet.
Vi belønner gode intensjoner.
Vi publiserer tall som ser betryggende ut.

Og likevel dør mennesker.

Ikke utenfor systemet — inni det.

Dette er ikke en mangel på omsorg. Det er en mangel på ærlighet. Vi snakker konstant om psykisk helse, men vegrer oss for å erkjenne det som ikke fungerer. Tjenester bygges ut. Tilgang forbedres. Språket blir riktig og forsiktig. Resultatene forblir brutale.

Mange som dør i selvmord var allerede i behandling. De var diagnostisert. Fulgt opp. Samarbeidsvillige. De gjorde det de ble bedt om. Hvis ikke dette uroer oss, har vi allerede sluttet å lytte.

Vi forstår ikke hjernen slik vi liker å tro. Ikke dypt. Ikke pålitelig. Likevel opptrer vi som om vi gjør det. Når usikkerhet skjules bak rutiner, forsvinner mennesker i systemet.

Dette er ikke et angrep på enkeltpersoner i helsevesenet. Det er en avvisning av å skjerme systemer mot kritikk når liv står på spill. Omsorg kan stivne til prosess. Nysgjerrighet kan erstattes av etterlevelse. Hjelp kan umerkelig bli til oppbevaring.

Nedenfor følger sju realiteter — ubehagelige, nødvendige og for lengst forfalte.

1. Bevissthet uten endring er teater

Vi har perfeksjonert språket om omsorg. Kampanjer er polerte. Budskapene trygge. Men bevissthet som ikke leder til strukturell endring, blir forestilling. Applaus erstatter ansvar.

Når institusjoner gratulerer seg selv mens resultatene forverres, er noe grunnleggende galt.

2. Mange som dør, var allerede «hjulpet»

Dette er sannheten som burde avslutte all selvtilfredshet. En betydelig andel av dem som dør i selvmord, var allerede i behandling. Det betyr ikke at behandling er meningsløs — men at den ofte ikke treffer det som faktisk gjør vondt.

Å bli sett er ikke det samme som å bli forstått.

3. Unge menn blir oversett

Unge menn bryter sjelden sammen på synlige måter. De trekker seg tilbake. De blir stille. De bedøver seg selv. De blir bedt om å snakke — men møtes ofte med rammeverk som ikke passer deres erfaring.

Stillhet tolkes som stabilitet. Tilbaketrekning som styrke.

4. Vi overvurderer vår kunnskap om sinnet

Hjernen er ikke et mekanisk system. Diagnoser beskriver mønstre, ikke årsaker. Prosedyrer organiserer innsats, ikke forståelse.

Sikkerhet kan virke profesjonelt. Ydmykhet er det som bevarer menneskeligheten.

5. Rutine kan bli en form for forsømmelse

Kjente metoder gjentas fordi de er kjente — ikke fordi de virker. Over tid forsvinner oppmerksomheten. Tilstedeværelse erstattes av prosedyre.

Det som startet som omsorg, blir til forvaltning.

6. Kompetanse er ujevnt fordelt — og det har konsekvenser

Ikke alle som arbeider med psykisk helse er like rustet til å hjelpe. Å benekte dette beskytter systemer, ikke mennesker. Middelmådighet overlever. Dybde blir sjelden. De som trenger mest, får minst.

Menneskeliv er ikke øvingsobjekter.

7. Vær snill

Ikke demonstrativt.
Ikke tilfeldig.
Bevisst.

Fordi snillhet bryter isolasjon. Fordi den kan minne noen — kort, kanskje så vidt — om at de betyr noe.

Avslutning

Dette er ikke en behagelig tekst å lese. Den er ikke ment å være det.

Hvis vi fortsetter å applaudere oss selv mens mennesker dør, er språket vårt ikke medfølende — det er uærlig.

Folk dør i systemer som gratulerer seg selv.

Før vi avslutter her, husk dette: vær snill.
Det kan hjelpe noen mer enn du aner.

Ta vare på hverandre — og ha et meningsfullt 2026.

Beste hilsener,
Raymond og Ken