Det handler ikke om å rope høyest, slåss eller bevise noe. Ekte mot er ofte usynlig: å stå opp når du helst vil bli liggende, å svare på en melding i stedet for å gjemme deg, å møte opp når det er enklere å holde seg unna.
"Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne."
Den setningen har du kanskje tenkt lenge nå – kanskje i måneder, kanskje i flere år.
Depresjon. Angst. Tomhet. Nummenhet. Raseri. Frykt. Ensomhet. Uansett hva skyggene dine heter, hvisker de det samme:
Bli der du er. Det er tryggere. Ikke rør deg. Du kommer bare til å mislykkes igjen.
Vi går rundt med en hjerne kraftigere enn noen maskin vi har bygd.
Men vi bruker den til å tenke de samme gamle tankene, jakte på raske gleder og unngå alt som gjør vondt.
Vi tror vi "tenker" – men som oftest bare spinner vi.
Vi vil gjerne starte med å si unnskyld. På torsdag 18. september hadde vi planlagt vårt første Google Meet, men dessverre ble det et teknisk kaos. Vi prøvde alt vi kunne for å få det til å fungere, men ingenting ville samarbeide. Ingen er mer skuffet enn oss – vi hadde virkelig gledet oss.
Hvis du våkner ett år fra nå og ingenting har endret seg — ingen nye vaner, ingen nye utfordringer, ingen fremgang — har du ikke bare "stått stille." Du har falt bak. Livet fryser ikke for din komfort. Mens du har stått på stedet hvil, har verden beveget seg videre, muligheter har passert, og ditt eget potensial har langsomt blitt...
Forstill deg hvem du kan bli, og gå så målbevisst inn for det
ModigMandag – Raymond og Kens første Google Meet
Ensomhetens epidemi-en unsynlig krise i dagens samfunn
Det spiller ingen rolle om du er på toppen av verden, helt på bunnen, eller et sted midt imellom. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Du er velkommen ved bordet.
