Innlegg

Vi pleide å høre til noe – et nabolag, en gate, et middagsbord, en sen samtale ved et busstopp. Vi var en del av ekte fellesskap. Ikke perfekte, men menneskelige. Nå, i store deler av den såkalte "frie verden", er vi frie fra nesten alt – inkludert hverandre. Frie fra blikkontakt. Frie fra ekte samtaler. Frie fra rotete, men meningsfull kontakt....

Vi har lært noe den siste tiden: når vi velger å være modige, skjer ting vi ikke forventer. Forrige uke gikk vi live på Instagram — tirsdag på engelsk, torsdag på norsk. Vi visste ikke om noen ville dukke opp. To fulgte den første sendingen, seks fulgte den andre. Ærlig talt var vi bare takknemlige for at noen var der....

For noen dager siden fikk jeg en e-post fra en av mine engelske lesere med et forslag til et tema jeg aldri hadde vurdert å skrive om før – formålsangst. Da jeg leste de ordene, forstod jeg med én gang hvor godt de beskriver det stille presset mange av oss kjenner på i dag.

Det finnes et øyeblikk hvor et menneske slutter å bry seg. Det ser sjelden dramatisk ut. Ingen eksplosjon, ingen sammenbrudd, ingen høye rop. Det er stille. Det er lyset inni deg som dempes litt etter litt. Du trekker deg tilbake. Du slutter å forklare deg. Du setter deg på vent, og du overbeviser deg selv om at det er tryggere...

De siste 30 dagene har bloggen hatt 49 000 visninger fra Google, Bing, Facebook og Instagram.
Jeg er egentlig ikke en tall-person.
Vi ble litt overrasket da vi så det.
Men tall forandrer ikke det som betyr noe — det handler alltid om ett menneske av gangen, én samtale, ett ærlig øyeblikk.

Vi startet RIST uten noen egentlig plan.
Ingen strategi. Ingen visjon.
Bare to mennesker som prøvde å forstå våre egne liv — og håpet at noen kanskje ville kjenne seg igjen.

Lesetid: 4 minutter
En ærlig og rå tekst om hva det egentlig betyr å fortsette når livet føles uutholdelig — for alle som noen gang har vært nær ved å gi opp.