Innlegg

Del 1 — Jentene som overlevde høyden (før og nå)

Modig Mandag handler ikke om å være fryktløs — det handler om å være ærlig.
Det handler om å ta én meningsfull handling, spesielt på dager hvor du føler deg usikker, overveldet eller lei av dine egne unnskyldninger.
Styrke kommer ikke i ett stort øyeblikk. Den bygges gjennom små ansvar som bæres riktig, dag etter dag.

Noen kommer aldri tilbake. Det vet vi.

Det finnes en bakke i alle byer. Kanskje den er ekte, kanskje ikke. Det er stedet guttene samles etter at de har sluttet å tro at det finnes en framtid for dem. Du har sett dem—hetter trukket over hodet, blikket tomt, noe som brenner bak stillheten.

Det føles fortsatt litt rart å trykke «Start live video». Det er et stille øyeblikk før alt begynner — hvor jeg ikke vet hvem som kommer inn, eller om noen kommer i det hele tatt. Men jeg gjorde det likevel. Fire ganger nå. To på norsk. To på engelsk.

Vi pleide å høre til noe – et nabolag, en gate, et middagsbord, en sen samtale ved et busstopp. Vi var en del av ekte fellesskap. Ikke perfekte, men menneskelige. Nå, i store deler av den såkalte "frie verden", er vi frie fra nesten alt – inkludert hverandre. Frie fra blikkontakt. Frie fra ekte samtaler. Frie fra rotete, men meningsfull kontakt....

Angst kommer ikke stille.
Den bryter inn som en storm — høylytt, brå og uten unnskyldning.

Vi har lært noe den siste tiden: når vi velger å være modige, skjer ting vi ikke forventer. Forrige uke gikk vi live på Instagram — tirsdag på engelsk, torsdag på norsk. Vi visste ikke om noen ville dukke opp. To fulgte den første sendingen, seks fulgte den andre. Ærlig talt var vi bare takknemlige for at noen var der....

For noen dager siden fikk jeg en e-post fra en av mine engelske lesere med et forslag til et tema jeg aldri hadde vurdert å skrive om før – formålsangst. Da jeg leste de ordene, forstod jeg med én gang hvor godt de beskriver det stille presset mange av oss kjenner på i dag.

Det finnes et øyeblikk hvor et menneske slutter å bry seg. Det ser sjelden dramatisk ut. Ingen eksplosjon, ingen sammenbrudd, ingen høye rop. Det er stille. Det er lyset inni deg som dempes litt etter litt. Du trekker deg tilbake. Du slutter å forklare deg. Du setter deg på vent, og du overbeviser deg selv om at det er tryggere...